The Desolation of Smaug

The Desolation of Smaug, som er en fortsettelse fra An Unexpected Journey, er den andre filmen i trilogien til Hobbiten.

Man følger Bilbo Baggins  (Martin Freeman) i selskap med 13 Dverger, og den mektige trollmannen Gandalf (Ian McKellen), på deres quest for å ta tilbake hjemlandet til dvergene; Erebor. Fra tidligere kjente områder i første filmen, vandrer nå selskapet inn i nye områder aldri før vist på film. De må kjempe seg gjennom skog og mark for å nå det ensomme fjellet, hvor de akter å gjenoppta dets skatter, og aller viktigst; ”The Arkenstone”, fra den mektige dragen Smaug.

Dette er ett eventyr, en reise; så åpenbart som det kan bli. Igjennom hele filmen så følger man selskapet i deres forspor, og opplever alle hindringer og gleder.

Eksplisitt så handler filmen om å ta tilbake Erebor og ”The Arkenstone”, men implisitt handler det om tillit, vennskap, og det å endelig komme seg hjem igjen.

Anslaget

Man trenger nesten ikke se tittelen til filmen for å forstå hva man skal se på i det man hører de kjente notene fra ”My dear Frodo”; et kjent soundtrack skrevet av Howard Shore. Det setter opp forventningene man har for filmen, og gir en lys og lett stemning; som er en stor kontrast i forhold til filmens aller første scene hvor man får se Bree i  pøsregn på kvelden. Ettersom man får ett lite overblikk over byen, begynner man å følge Thorin Oakenshield(Richard Armitage) inn til baren ”The Prancing Pony”. Her blir man møtt med latter og varme, i sammen med en variasjon av både mennesker og hobbiter.

Dette har gitt oss som publikum en forståelse for hva som er hovedsjangeren i filmen; Fantasy.

Ettersom Thorin har satt seg til rette blir han bekjent med Gandal the grey, og diskuterer hva som senere blir den kommende reisen til Erebor.

Grunnen til at de har valgt denne scenen er fordi det veldig greit forklarer hvorfor de trengte innbruddstyven, Bilbo, med dem på reisen og samtidig gir seerne et innblikk i hvordan reisen ble til.

Handlingen

Ettersom Bilbo og dvergene endelig har nådd fjellet, har Thorin, lederen av selskapet, begynt å forandre seg. Vendepunktet begynte allerede da de kom seg inn i fjellet. Bilbo har blitt gitt oppgaven om å finne ”The Arkenstone” som han var uvalgt for, og det er ingen vei tilbake nå som de har kommet så langt.

”Thorin must not go near Erebor; no one must enter that mountain” og ”he’s waiting for them, they are in league: The dragon and The One”- Ble sakt av Thrain, faren til Thorin, da han snakket med Gandalf i Dol Guldur: En reise Gandalf selv dro ut på for å finne ut mer om ”the necromancer” og om det virkelig kunne være Sauron. Dette ga store hint til konflikten som selskapet ville møte i filmen.

Konflikten startet i det Thorin bestemte seg for å hindre Bilbo å gå tilbake mens han rømmer fra Smaug; som ender med at Bilbo og dvergene blir jaktet på igjennom Erebor hvor de må kjempe for å holde seg i live.

Dette ble løst på en måte de ikke hadde tenkt seg. Smaug drar fra dem, og bestemmer seg for å angripe beboerne i Lake Town både; fordi han tror de er med på å stjele fra ham, og for å ta hevn:

”You care about them, do you? Good. Then you can watch them die” –Smaug

Lake Town er hvor Thorin og selskapet fikk ly etter de lovet bort en del av skattene i Erebor. Bard, en tønne-innhenter snek dem inn i byen i bytte mot bestikkelse, og har en viktig rolle på grunn av hans slekts bakgrunn. Bestefaren hans hadde klart å treffe Smaug med en ”black arrow” (sort pil); et våpen som er i stand til å drepe en drage.

Dessverre ble kun ett av Smaug sine skjell skadet, men det gir ham et svakt punkt.

Bard advarer mot profetien om byens undergangs ved følge av å gå inn i Erebor, men snakket til døve ører: Noe som skulle føre til et hav ild og ruiner.

Slutten på filmen er ganske minneverdig: Man får se Smaug dekket av gull fly til himmels for så å dale ned mot Lake Town i sammen med sine berømte ord ”I am fire, I am death”. En god effekt som de har brukt her, er å kutte ut musikken for å virkelig føle skrekkens stillhet. Dette gjør også at Bilbo sine siste ord før filmen avslutter mye tydeligere, og tyngden de bærer større; ”What have we done”.

Mise-en-scène

Bilbo Baggins er først og fremst en hobbit; med sine klassiske krøller, lave høyde, og litt runde trekk. MartinFreeman var allerede en ideal person for rollen på grunn av både sin høyde og litt hobbit-aktige fysikk ; I tillegg til å være en fantastisk skuespiller med sin evne til å få fram ekspressive følelser på film. Det er veldig enkelt å skjønne hva som går igjennom tankene til Bilbo, som er en veldig god ting med tanke på filmens kompleksitet.

Bilbo er også av en høyere klasse av hobbiter som er svært respektert, og det kan vises i valget av klær. De en gang elegante stoffene i jakken og vesten fra tidene i Bag End, har for lengst blitt slitt ned over tid på reisen.

Thorin Oakenshield er sønn av Thrain, sønn av Thror i Durins slekt; og den rettmessige arvingen til dvergenes trone i Erebor. Han er en naturlig leder med sterke meninger, som ikke lett lar seg ryste. Med sin vilje styrke, har Thorin bevist at det skal mye til før han lar seg falle, og sånn følger man historien til protagonist: En mann i forandring. Skuespilleren Richard Armitage klarer utrolig godt å få fram alle sidene av Thorin, og man føler historien til Thorin i alt han gjør på skjermen.

Til å være en dverg, så har Thorin et litt unormalt utseende med tanke på sitt korte skjegg; et langt skjegg bli ansett som høyere standard i dvergenes verden, så får en som Thorin å ha kort skjegg blir det sett på som merkelig. Dette kan komme av hans historie, med hva som skjedde med Erebor i hans yngre alder. Han kan ha ønsket å klippe seg i minne for de tapte, eller for å få en ny start.

Selv om Thorin kanskje har litt penere stas en de fleste av dvergene på grunn av hans status, med mange detaljer i mønster og kvalitet, er de brukte lenge: Slitte og fillete etter ferden igjennom Middle Earth til Erebor. En stor forskjell fra de andre dvergene er pels jakken; dette kan være på grunn av at det gir han et utseende med mer autoritet, og det skiller han ut fra resten av selskapet.

Kili er en av sønnene, den andre Fili, av søsteren til Thorin. Som den yngste av brødrene har han ikke en like stor plikt til tronen: Som kan merkes i hans handlinger.  Med en unaturlig tiltrekning til alver, blir han sett på som litt annerledes av resten av dvergene; Dverger har lenge hatt et hat mot alvene. Dette er noe som man fort får se i Thranduil sitt rike.

De av Durn sin slekt, ser ut til å ha litt like trekk; de har ganske menneskelige trekk til å være dverger, med ikke så alt for store neser og lignende. Også skjegg er noe som det er lite av. Skuespilleren Aidan Turner får vist fram sjarmen til Kili, hans sårbarhet, og styrke på en veldig positiv måte: Man får en forbindelse til karakteren, som gjør han minneverdig.  Som del av Durins slekt, har han også, i tillegg til Thorin og Fili, litt rikere materialer enn resten av selskapet. Mange detaljer har blitt lagt i alt fra jakken til belter, med klassiske dvergiske elementer: geometriske mønstre.

Hver og en av dvergene har sin unike stil, og personlighet. Dette får hver og en av skuespillerne kjempe godt frem; man føler at alle har sin egen individualitet, og ikke bare er en hau med dverger som man har i bakgrunnen i historien. Ikke to er like, verken i utseende eller fasong, som var et veldig smart og gjennomtenkt trekk av produsentene.

Etter som hvilken familie de hører til, og hvor de kommer fra, så har de også sin egen farge; som nå er ganske vasket vekk etter den lange reisen i de samme klærne. Klærne forteller virkelig en historie fra reisen, med de slitende stoffene som gir hint om hva de har møtt på veien igjennom Middle Earth, og senere mangel på grunn av fangenskap.

Beorn sitt hjem er et av de fredeligste og vakre stedene man kunne tenke seg, med dets vakre hage og nydelige hus. Selskapet søker ly her for å slippe unna faren; eieren selv. Detaljene som har blitt lagt inn i huset, gir en historie i seg selv fra Beorn sitt andre seg i form av bjørnehoder og innrisinger av den symbolske prosessen, til rissinger av Yggdrasil og lignende mønstre som bærer om igjennom hele huset. Men også i tillegg til å være et hus for Beorn, lever også dyr som kveg inne blant ham i sin egen halv del. Dette var en normal ting å gjøre også i vår verden en gang i tiden, og det kler Beorn som er en venn blant dyr å ha dem inne i blant ham. Huset har også en god del bikuber, som viser til noe av næringen han pleier å få i seg som vegetarianer, i tillegg til et lite hint til hans bjørneform. Fargene i disse omgivelsene er varme og velkommene, hvor ordet “naturlig” er nøkkelen: Farger som går i brunt, grønt, gult, og lignende etter som årstidene går.

Beorn er en spesiell mann, med et veldig interessant utseende. Man får følelse av at det er noe spesielt med ham; at han ikke er av samme sted som de andre med sin litt utenlandske aksent og spesielle være måte. Som en hamskifter er dette veldig godt illustrert på film. Han har ett dyre-aktig utseende ved seg, med spesielle trekk som gjenspeiler seg i bjørneformen hans (skjegget, og håret som forsetter ned over ryggen f.eks.). På grunn av hans ganske møkkete utseende får man oppfatningen av at dette er en mann som lever blant dyrene, og ikke er opptatt av utseende; noe som definitivt einer seg får Beorn.

Mikael Persbrandt er Svensk, noe som gir han litt annerledes trekk i forhold til resten av skuespillerne. Dette hjelper veldig med å så fram Beorn si karakter, både på grunn av utseende og fordi man får den nordlige aksenten. 

Klesmessig bruker Beorn naturlige stoffer som kan bli gitt fra dyrene rundt ham. Derfor, etter hans moraler, bruker han ikke dyreskinn og lignende materialer som ellers er ganske normalt for karakterene i Middle Eart.

For å komme seg raskest mulig til Erebor, ble selskapet (med unntak av Gandalf) sendt til alveveien i Mirkwood. Skogen i seg selv er inspirert av skoger som en gang fantes i Europa; kjent for å virke som de varte for evig. Dette er nøyaktig det inntrykket Mirkwood sender: En mørk og dyster skog, men ingen ende. Noe som er svært spesielt med Mirkwood, er musikken: Med dets uvanlige effekter i musikken som partier hvor alle spiller forskjellig, og bruk av instrumenter som waterphones, gir helen skogen et psykedelisk grøsser element. Dette hjelper enormt med å skape den ønskede effekten til skogen.

Igjennom Mirkwood kommer det deler som skiller seg ut. Et av dem er den ødelagte bruen for å krysse dammen. Dammen i seg selv passer godt inn med resten av omgivelsene; grumsete, mørkt, og mystisk. Man forstår fort at dette er noe man bør unngå. Ettersom skogen er bebodd av edderkopper, bli spindelvev en stor del av Mirkwood sitt image. Store spindelvev som strekker seg mellom trærne, for å surre inn byttet de fanger.

Fargene i Mirkwood virker kanskje mørke og dystre, men hvis man følger med kan man se hintet av farger over alt. Alt fra trærne til soppene er som tatt ut fra en regnbue med lav Saturation. Det gir en underliggende effekt på skogen, som skaper enda en sterkere følelse av dens giftige omgivelser. Lys er noe som strekker veldig lite til, og som er hovedgrunnen til at det virker nettopp så mørkt og dystert nede på bakken. Men så fort man strekker seg over trærne, får man se Mirkwood fra et annet perspektiv; et lysere ett med varme farger og følelsen av håp.

Dol Guldur er hvor Gandalf sin egen reise har ført ham: Et mørkt og gammelt ruin av et sted, med en grøsser følelse over seg. På utskikk etter hvem eller hva som kan bringe de døde tilbake til live, tar han på seg søken for svar. Azog har samlet en liten del av sin hær blant ruinene, for å legge planer med Sauron, som gjør at Dol Guldur er fullt av illusjoner, og lignende for å kunne ligge i skjul. Thrain, Thorin sin far har blitt holdt inne i en livstid fordi han ble drevet til galskap av festningens illusjoner. 

Fargene i Dol Guldur er minimale; det holder seg innen for de kalde tonene av sort, grått og mørkt grønt. Men utakk av en scene med Sauron, er dette også hvordan belysningen holder seg; minimal med kalde, grumsete farger.

Azog the defiler, også kalt den hvite ork, er en av fiendene til Thorin: Med målet å hugge av hodene til Durins slekt. Han er en leder med enorm styrke og bedre intelligens en orker flest. Utseende messig er Azog merkverdig; hele kroppen hans er degget av dype arr som er risset inn. Dette gir han et helt unik utseende som får han til å viker mer truende. Også venstre-armen hans skiller seg spesielt ut; hvor der det skulle fortsettet til en hånd, er det en metallisk klo.

Får det meste bruker Azog en del metall rustning og lær. Men det som kanskje er mest interessant, er ansiktene som skaper “skjørtet” hans: Som et trofé, har han satt dem sammen og bruker dem til å kle seg selv opp. Man får se et preg av hans galskap i hva han bruker, og det hjelper med å fullføre hele hans karakter.

Sauron er en viktig del av Middle Earth sitt univers. Han var ringskaperen som en gang hersket over verdenen, men ble beseiret for hva de trodde var en gang for alle. I Hobbiten får man et innblikk av han, og selv om svak så langt var han langt i fra borte.

Han er mer av en skygge, et vesen uten en fast form, men kan bli vist også som en rustning-skikkelse; dekket i flammer som former det store øye. Ganske symbolsk gir dette følelsen av at han våker over deg, at ingenting er skult fra hans blikk.

Ringen er en av de farligste, og viktigste rekvisittene i filmen. Med sine utrolige evner har den hjulpet Bilbo på reisen ved å gjøre han usynelig, men som senere blir merket i Mirkwood har den en manipulerende evne som kan gjøre folk gale. Dens første eier og skaper var Sauron selv, og han vil være den eneste som kan kontrollere ringen. For Bilbo, så har ringen gitt ham det lille ekstra han trengte for å klare seg på reisen, og finner det vanskelig å tenke seg å skilles fra den.

På reisen igjennom Mirkwood bli dvergene fanget og ført til The Elvenkings halls: Et alverike gjemt i et hulesystem. Vanligvis ville man tro at kongedømmet hadde hatt et mørkere belysning, med mer falskt lys en naturlig; men på grunn av åpningene i vegger og tak, blir hulene lyst opp av solskinn.

Trærne former både støtte og veier igjennom kongedømmet, og er grunnstrukturen i hva man får se. På dette igjen, har det blitt dannet mer solide veier som trapper og bruer, og trærne har blitt rissett inn som stolper.

Kong Thranduil sin trone er høydepunktet i kongedømmet: Hevet opp fra bakkeplanet får han se ned på de som kommer til ham, og overvåke det som skjer rundt om i grottene. 

På grunn av dens beliggenhet, er det mye jord/natur farger som går igjen: Men på grunn av lyset, får The Elvenkings Halls en varm belysning som bringer fram en type hjemmekoselig følelse, enn hva en alminnelig grotte hadde gjort med dens mørke og kalde farger.

Thranduil er kongen av alveriket i Mirkwood. Hele holdningen, personligheten, og utseende nærmet roper autoritet; som bidrar til å skape et bilde av hvordan alvene kan være som rase. Thranduil er mer ekspressiv i kroppsspråket enn med ansiktet: Man får følelsen av at dette er en mann som ikke vil la seg rikke, og er uberørt av hva som skjer rundt ham. Men selv Thranduil har sine vansker med å hindre følelser å vise seg, i forbindelse med sjokk.

Lee Pace, i tillegg til sin fysikk og alveaktige trekk, får fram de indre følelsene til Thranduil på slik en elegant måte i tillegg til å vise hans svake sider i det han mister masken, men beholde følelsen av makt. Derfor passer han ypperst i rollen som alvekongen.

Thranduil går i rike materialer, kledd i sølv med lange elegante robes: Noe mindre, ville ikke hvert han verdig. Hans lange gyllende hår, er bekledd av en natur inspirert krone; som får han til å passe inn i naturen rundt ham.

Legolas er sønn av Thranduil, og en dyktig kjemper. Som sin far har han en del autoritet, og er derfor svært respektert av de rundt ham. Legolas er ikke like dyktig til å skule sine følelser og meninger, noe som viser seg i hvordan han snakker til og behandler dvergene i Mirkwood. Som alver flest er Legolas elegant både utseende messig, og i hvordan han beveger seg. Skuespilleren Orlando Bloom har den egnede fysikken og ferdighetene til å spille en alv, og har erfaring i rollen som Legolas fra tidligere filmer. Å bytte ham ut hadde hvert for merkbart, for ikke å glemme at man får et par gode ansiktsutrykk i bakgrunnen.

I forhold til Thranduil så går Legolas i mer jordnære klær, med farger som går mer i ett med naturen rundt ham: Men hans status viser seg i kvaliteten, og oppbygningen i klærne. Stoffene ser litt flottere ut, i tillegg til den sølvaktige underskjorten som skimtes under jakken. Alt fra arm-rystningen til skoene har blitt belagt med detaljer som skiller seg fra resten av alvene.

Tauriel er lederen av alvekongedømmets voktere. Med sin sterke vilje og dype hjerte er hun en rik karakter som man kan få mye fra. Hun har mange følelser som blir vist mer gjennom handlinger enn gjennom ord, og går langt for å beskytte de som trenger det.

Sammen med Kili blir det brakt opp uventede følelser, som blir hennes styrke og bekreftelse for å komme seg løs fra Thranduil sitt rike.

Tauriel er noget uvanlig fra resten av alvene i Thranduil sitt rike, med hennes kastanje brune hår og mørke varme øyne, men ellers deler hun den samme fysikken. Evangeline Lilly, er skuespilleren som spiller Tauriel, og hun får fram mye følelse i hva hun ønsker å formidle. Med imponerende ferdigheter, har hun klart å bringe det beste ut av karakteren.

Man merker fort forskjellen fra de høyere alvene til de nedre; det bli brukt mer brunt, og kvaliteten på stoffene er lavere. Antrekket elegant formet, og praktisk for å kunne gjøre jobben hun var gitt som vaktleder.  

Lake Town er en by som lever i skyggen av Erebor, og er hvor dvergene og Bilbo havner etter å ha rømt fra Thranduil sitt rike. Byen lever som et gammelt minne av sin en gang store tid. Nå, som en handles og fiske by, er befolkningen på vei til å sulte ut og lever på dårlige kår; med ledelsen av en gjerrig sjef som ser ned på alle andre.

Byen er inspirert av eldre engelske beboligheter med en blanding av Venezia, i hvordan det er bygd opp og deres vanngater. I tillegg er det også et hint av norsk kultur, med fiske hoder som prege tak og huskanter, som var et klassisk element å legge til på norske hus (med f. eks: drage hoder, eller lignende).

Som et tema, har alle husene blitt designet med fiske mønstre, og hoder mest sannsynelig får å bedre illustrere denne byens levemåte. Steder som inne hos Bard, og inne hos Master of Lake Town har store kontraster i stil, velstand, og innehold. Dette gir oss ett godt innblikk i hvor forskjellig de rike lever fra de fattige.

Også i fargene, føler man byens tapte glans; malingen er gammel og vasket ut, med masse gammelt treverk som skimter igjennom. Det som går igjen er enkle farger som blå, grønn, og tre; med unntak av the Master sitt hjem, som bærer varme rojale rød farger her og der i sitt dekor, med et preg av gull.

Bard er en innbygger fra Lake Town, og blir sett på som en mann for folket. 

På grunn av hans slekt fra Dale, den øde byen i Smaugs ødemark, har han derfor en litt annen aksent en fleste av beboerne i byen. Ved å føre det videre til sine barn, kan man tenke seg at han ønsker å bevare på hva som en gang ble tatt fra dem, i ære for hans en gang kongelige slekt. Bard har en rebelsk natur, og vet hva han må si får å komme unna med ting; en smart, men slu mann som gjør hva som er best for både folket, familien, og seg selv. Luke Evans passer godt inn i rollen som Bard, med hans egen walisiske aksent (som er hva som blir brukt i filmen) og slue karakteristiske trekk. 

Bard er en mann med lite penger, og 3 sultne unger å mate, så at antrekket ser gammelt ut og slitt er ingen overraskelse. Med slitte utvaskede klær, og hans jakke som nesten aldri blir tatt av med tanke på de kalde vintrene i Lake Town, gir det han et ganske shabby utseende. Dette, på en merkelig måte, kler han; på grunn av at det er slik en stor del av hans karakter og hvem han er.

Master of Lake Town er som sakt; lederen av Lake Town. Hans egoistiske handlinger og ekle væremåte viser den store kontrasten mellom han og hans folk. Ved å utnytte hans posisjon, er han den eneste rike blant et hav av trengende får man umiddelbart et negativt bilde av hvem han er som person. Stephen Fry var spesielt valgt ut for denne rollen, på grunn av hans evne til å bringe ut det verste i en karakter men ta det med godt humør.

Mesteren sine klær er pompøse, med flere lag av rike, mønstrede materialer som skiller seg ut fra befolkningen. På tross av dette kan man også se hvordan hans klær har blitt slitt over tid, som indikerer at selv hans rikdom ikke er som det en gang var i den en gang så velstående byen.

Erebor, reisens endelige destinasjon, bærer mer enn hva som møter øye. På utsiden kan det se ut som et hvilket som helts vanlig fjell, men som med flere ting; så er det innsiden som teller. Ved å komme seg igjennom den hemmelige døren, har selskapet begynt sitt oppdrag på å finne The Arkenstone, og ta tilbake Erebor.

Innsiden av dvergeriket er svært geometrisk, for ikke å snakke om enormt: Med store åpninger og rom som fortsetter så langt øyet se. Rom fulle med gull, som lyser opp omgivelsene i de mørke gangene. 

På grunn av Smaug, blir også the forges (smie området) et bredt område å utforske, og etter å ha brukt ham til å tenne ilden som trengtes for å starte opp maskineriet; ble han lurt til inngangspartiet i Erebor.

Etter å ha hvert urørt så lenge, er det bare utvaskede farger tilstede i tillegg til de grå sten teksturene, med unntak av rom dekket av gull. Lys kildene er også minimale, fordi det trengs unaturlig lys for å belyse rommene i fjellet; noe som kunne tiltrukket Smaugs oppmerksomhet. Det er derfor en del kalde toner som går igjen gjennom Erebor. Men fordi Smaug tente ilden i the forges, blir man straks møtt med varme toner, i hva som er kampens hete.

The Arkenstone, hjertet til fjellet, er hele grunnen til at reisen er så viktig. Den som eier stenen, blir konge under fjellet i Erebor, og lederen av de 7 Dvergeherene. I forhold til denne stenen, er resten av skattene verdiløse. Ved hjelp av The Arkenstone, så planlegger Thorin å gjennopprette Erebor til dens gamle prakt: Alt som står i veien er en ildsprutende drage.

Smaug er antagonisten i Hobbiten del 2, som er en ond, intelligent, og slu drage. Med størrelsen til to Jubo-jets, er han enorm; som er en stor kontrast i forhold til Bilbo som er et av de minste vesnene i Middle Earth. Smaug er en hoarder, han sammler på så mye gull og andre rikdommer som han kan, og vet når noe forsvinner.Men det som gjør Smaug så spessiel, og er også hva man kanskje vil huske mest, er hvordan han er; en psykopat. En som vurderer og kalkulerer hvordan han skal få overtaket på en situasjon ved å manipulere dem han ser på som en trussel. 

Han har ett visst aligator aktiv utseende, med den lange munnen og fasong; mens holdningen/hvordan han går minner om en vampyflaggermus på grunn av vingene som er en del av armene hans. Denne holdningen gir han utseende til et skummelt og slu rovdyr, som er mye mer effektivt enn hvis vingene hadde hvert på ryggen i steden; som nesten ville gitt han utseende til en hund. 

Smaug er veldig detaljert, med gullmynter belagt på magen hans i mellom skjellene; som alle også er foskjellige. Flammene som skinner igjennom langs lengden av halsen hans før de blir skutt ut, gir en veldig dramatisk effekt og samtidig gir publikum en spennings oppbygning når de venter på det innkommende flammehavet.

Hele handlingen av The Desolation of Smaug, tar sted over en lang periode fra tidlig høst, til ”den siste månen i høsten”, som vil lede til den kalde vinteren. Men den viktigste transaksjonen av døgnet, er ved døren som leder inn til Erebor: ”Ved det siste lyset av høsten, så vil nøkkelhullet vise seg”. Denne scenen bygger opp til et spenningspunkt, ved å ta i bruk solnedgangen for å stresse karakterene, for så å vise nøkkelhullet i sitt sanne lys; månen. 

Min mening

Filmen er et stort mesterverk som består av både spennende scener, dype karakterer, og fantastisk musikk til å støtte det hele. Hvordan de bestemte seg å avslutte filmen skapte den nødvendige spenningen som trengtes for å kunne gå videre til en tredje film; la publikum sitte å bli slukt inn i handlingen, og la dem vente på resultatet til neste gang. Selv om filmen ble noe forskjellig fra hva man har lest i den originale bok serien, så har de gjort det svært bevisst for å skape et høyde punkt som kunne lede an til ”The Battle Of Five Armies” som fungerer strålende.